5C
Hva ville du gjort?
Når krigen raser blir soldatene stilt overfor vanskelige avgjørelser hver dag. De må stadig bestemme seg for om handlingen de er i ferd med å utføre er lovlig eller ikke, ifølge internasjonal humanitær rett. Det er mange konvensjoner, traktater og protokoller å holde styr på. Og presset er stort. Ting skjer fort og det kan hende de bare har sekunder å tenke seg om på – kanskje ikke det en gang. Beslutningene er vanskelige å treffe, fordi verden sjelden er sort-hvit. For eksempel er det ikke alltid lett å avgjøre forskjellen på sivile og soldater.
Som soldat må du ta raske avgjørelser. Da er trening viktig. Foto: Forsvaret
Hva tenker du om disse uttalelsene fra soldater og offiserer som nylig har vært involvert i væpnede konflikter?
«Det skjer ofte at soldater tar av seg uniformene og kler på seg vanlige klær i stedet. Hvordan skal man da kunne se hvem som faktisk er sivile? Når du er med i et angrep på en by, er du nødt til å skyte på alt som rører seg.”
«Vi endte med å angripe hele familier. Vi gjorde det fordi de gjorde det samme mot våre folk: Drepte spedbarn på helt ned til tre måneder.”
“Når sivile lager mat og tar den med ut til soldatene, er de også med i krigen. Uten mat ville ikke soldatene ha styrke til å kjempe mot oss. De er soldater alle sammen – uansett om de bærer uniform eller ikke. De sivile som lager mat til soldatene, deltar også i krigen, selv om de er ubevæpnet. Og soldater har rett til å drepe dem.”
“Mens krigen stod på, hadde offiseren et klart definert verdisett, for eksempel: Dere må aldri ødelegge folks avlinger. Men senere forandret tingene seg. Når vi kjempet var: “Ødelegg økonomien deres” vårt første bud, og soldatene ble beordret til å gå til angrep på folks private eiendom, hvis de ikke kunne få noe annet til å fungere. “Ødelegg alt – brenn alt sammen” – var målet når vi kjempet mot fienden.”
“Angrep på kirker og andre religiøse steder er en del av krigen. De kjempende vet at det er hellige steder hvor fienden kan gjemme seg. Jeg sier det bare: en kirke er ikke en kirke så lenge det er soldater i den.”
“En del av vår oppgave gikk ut på at vi skulle forgifte vannet når vi forlot et område for å dra videre til det neste. Det var en del av krigen”
Åpne ild! Eller…?
Ordren er klar. Sjefen har vurdert situasjonen, og gitt tillatelse til å skyte. På skjermen foran deg ser du to hus. Utenfor ser du noe som ser ut som to menn med våpen, men bildet er litt uklart. På taket står det en tredje person og holder på med noe, henger opp tøy kanskje? Radioen begynner å skurre igjen,
– Korporal, fikk du siste? Du kan åpne ild på målet.
– Mottatt, svarer du.
Oppdraget er viktig. Såpass har du forstått. De planlegger et bakhold, og hvis du ikke lykkes med å stoppe det kan liv gå tapt. Sjefen høres trygg ut, og de bærer våpen. Men hvem er personen på taket?
– Eh, sjef, vet vi hvem det er på taket?
– Nei, men det spiller ingen rolle. Vi har fått klarering, og dette er et høyt prioritert mål. Avfyr så snart du er klar.
Det kommer en person ut av det ene huset. Sett ovenfra ser det ut som en kvinne i kjole. Hun bærer noe i begge armene som hun gir til en av mennene. Så går hun tilbake til huset.
– Sjef, har vi kontroll på hvem som er i huset?
– Vi har fått bekreftet at alle på målet er klarert. Det er positiv identifikasjon. De er fiendtlige alle sammen. Korporal, vi har ikke ubegrenset med tid. Åpne ild.
Du går igjennom oppdraget på nytt for deg selv. Fiendtlig gruppering planlegger bakhold på en av våre patruljer. Basen deres skal tas ut før de rekker å stikke av. Et enkelt oppdrag. Men hvem er de egentlig? Hvor mange er det egentlig i huset?
De to neste historiene du kan lese her, er virkelige hendelser fra Vietnamkrigen. Hva ville du gjort?
Hva gjør jeg med den sårede fienden?
En løytnant med ansvar for en liten gruppe soldater har fått ordre om å erobre en ødelagt fiendtlig konvoi på fire båter på en elv. Ordren sier at de skal ta alle på båtene til fange og beslaglegge alt brukbart materiell. Da de nærmer seg konvoien, ser de først bare to av de ødelagte båtene. Så blir de skutt på. De må gjengjelde skytingen for å komme frem til båtene. Samtidig dukker noen menn frem fra sitt skjulested langs elvebredden. De går med hendene over hodet, et tegn på at de overgir seg. Løytnanten tar dem til fange – sju stykker er det. Hva som har skjedd med de andre to båtene i konvoien vet han ikke.
En av soldatene i løytnantens gruppe trekker en av fiendens menn opp av vannet. En granatsplint har skåret opp mannens mage. Han ynker seg. Tarmene velter ut av magen på ham. Løytnanten kneler ved siden av mannen.
– Å gud! Hva gjør jeg nå? Jeg kan ikke under noen omstendigheter bare etterlate en såret mann for å dø ute i det fri, tenker han.
Så vurderer løytnanten mulighetene: Den fiendtlige soldaten er hardt såret. Det er ikke mulig å bære ham tilbake til basen. Han kan tilkalle legehelikoptrene over radioen slik at de kan hente den sårede mannen. Men er det trygt for hans menn å oppholde seg i området mens de venter? Løytnanten vet ikke hvor mange menn som var på båtene som slapp unna eller om de har forlatt området. Kanskje sitter de gjemt og venter på en mulighet for å gå til angrep.
– Det vil sette oss i en sårbar situasjon hvis de kommer tilbake for å redde sine kamerater. Det er bare 15 av oss til å holde øye med sju fanger, tenker løytnanten.
Det holder på å bli kveld, og løytnanten og soldatene har verken ekstra våpen, ammunisjon eller mat.
Vietnam 1972
Foto: ICRC
Hva om hun snakker sant?
– Da skuddsalvene opphørte, hadde vi omringet bunkeren. Det var fremdeles noen der nede. Vi ropte til dem at de skulle overgi seg. En mann og en kvinne kom ut med hendene over hodet, forteller en løytnant.
– Da vi gikk inn i bunkeren, fant vi to døde – samt våpen og forskjellige dokumenter. Vi var sikre på at mannen og kvinnen som hadde overgitt seg, var fiendtlige stridende. De hadde åpnet ild fra bunkeren og drept to av våre menn. Nå hadde disse to personene blitt tatt til fange – med våpen som fremdeles var varme. Mine soldater hadde mest lyst til å drepe fangene med det samme. Og selv om jeg hadde kommandoen, var det vanskelig for meg å få mennene til å bevare roen mens de førte fangene tilbake til basen vår.
Senere under forhøret var jeg nødt til å stoppe sersjanten i å mishandle fangene.
“Kjenner du ikke krigens regler?” ropte jeg.
Han stirret bare på meg.
“Jeg prøver jo bare å vri sannheten ut av henne,” sa han. “De fortsetter med å lyve og har ikke gitt oss en eneste brukbar opplysning.”
Jeg vet godt at han har rett. Vi har bruk for de opplysningene som de to fangene kan gi oss, og når fangene først er blitt sendt til krigsfangeleiren, vil vi ikke få mulighet til å forhøre dem igjen. Vi er nødt til å få de opplysningene fangene sitter inne med, og min tilbakeholdenhet forsvinner som dugg for solen. Jeg tar den mannlige fangen med ut av bygningen. Han fortsetter å benekte alt. Til slutt roper jeg til ham: “Enten snakker du – ellers dør du!” Jeg avfyrer et skudd inn i skogen – og får ham så ført bort. Deretter tar jeg med meg kvinnen utenfor, setter riflen mot pannen hennes og sier:
“Vennen din løy, så jeg drepte ham. Hvis du ikke sier sannheten, dør du også. Hvor er resten av geriljavennene deres? Hvor gjemmer de våpnene sine?”
Kvinnen sier at de bare er fiskere og har løpt inn i bunkeren for å komme i sikkerhet fra skytingen. Tårene renner nedover kinnene hennes, og hun ser meg rett inn i øynene mens hun sverger på at hun er uskyldig.
Vi har tatt kvinnen og vennen hennes på fersk gjerning. De lukter skyldige på lang avstand – selvfølgelig er de skyldige! Men plutselig er jeg ikke så sikker lenger, forteller løytnanten.
Vietnam 1966.
Foto: ICRC
Hva valgte løytnantene å gjøre?
Her kan du lese hva de to løytnantene fra historiene faktisk valgte å gjøre. Det er ikke sikkert de valgte riktig, eller at de ville valgt å gjøre det samme en gang til. Slik vil det alltid være når man må handle raskt, under press og uten å ha all den informasjonen man trenger for å ta en avgjørelse.
Hva gjorde løytnanten med den sårede fienden?
Løytnanten bestemte seg for å tilkalle legehelikopter og vente på at det kunne fly den fiendtlige soldaten til feltsykehuset. Han skrev senere dette:
– Jeg hadde latt hjertet vinne over hjernen. Jeg visste godt at normal praksis i små enheter ville ha vært å gå etter båtene, raskt ransake dem for brukbart utstyr og informasjon – og så forsvinne fra området så raskt som om vi hadde fanden i hælene. Likevel stod jeg der og hjalp til som en annen Florence Nightingale og satte samtidig mine menns liv i fare, forteller løytnanten.
Akkurat da helikopteret ankom, døde den sårede fangen.
– Jeg følte det som om jeg hadde fått et spark i brystkassen (…) Jeg tenkte som en gal (…) “Du må ikke dø nå, ikke etter at vi har ventet her ute sammen med deg. Det er urettferdig!” (…) Vi etterlot ham på stedet til kameratene hans eller gribbene – hvem som nå måtte finne ham først. Mørket hadde omgitt oss, og vi hadde ikke tid til å begrave ham.
Hva om hun snakket sant? Hva gjorde løytnanten der?
– Jeg var helt rystet ved tanken på hva jeg hadde gjort (…) En strøm av skyld skylte gjennom meg. Jeg trodde jeg hadde blitt sinnssyk, og ville bort så raskt som overhodet mulig. Jeg ville ikke se fangene, jeg ville ikke tenke på dem – jeg ville bare at de skulle forsvinne ut av syne. I løpet av et par sekunder gikk jeg fra å være sikker på at alle var skyldige til å føle en liten, gnagende tvil, og endte med å være overbevist om at de var uskyldige hele gjengen. (…) Jeg ante ikke hva jeg skulle gjøre eller hvordan jeg skulle oppføre meg. Jeg var forvirret og ble veldig, veldig redd. Den eneste måten jeg kunne redde mitt eget skinn på, var å få problemet til å forsvinne. Så jeg bestemte meg for bare å la fangene gå, forteller løytnanten.
To uker senere falt en av patruljene hans i et bakhold. En av mennene ble drept og to ble såret. De to geriljasoldatene som angrep ble også drept. Løytnanten husker hvordan det føltes da en av mennene hans vendte tilbake og fortalte at den ene av de døde geriljasoldatene var “fiskerens søster”. Hun hadde fremdeles riflen i hånden – og magasinet var nesten tomt.
– Blikket hans anklaget meg for å ha sluppet løs en morder mot ham fordi jeg var mer opptatt av å overholde fjerne regulativer og av å stelle med kvinnelige fanger enn sikkerheten til kameratene og mennene mine. Jeg visste at de syntes jeg hadde utvist uansvarlighet og likegyldighet overfor vår sikkerhet da jeg lot fangene gå.
Men så slo en tanke ned i meg. En tanke som stadig hvisker til meg i drømme: Var hun vår fiende før hun ble tatt til fange, eller ble hun det først etterpå?