4B
Krigspropaganda
Propaganda = informasjon designet for å spre en bestemt idé eller lære
Kjemper i media for vår støtte
Vi sier gjerne at en krig utkjempes på to slagmarker: på bakken og i hodene våre. Norske myndigheter trengte for eksempel nordmenns støtte til sin avgjørelse om å delta i krigen i Afghanistan fra 2001. Slik er det i et demokrati, der politikerne velges av folket. Med media som talerør forsvarer de sin avgjørelse ved å legge frem argumentene sett fra sitt ståsted.
Vi kaller det i beste fall PR, i verste fall propaganda. To sider av samme sak. Vi bruker gjerne PR om informasjon som legges frem fra en parts ståsted og som stiller dem i et heldig lys, men som ikke nødvendigvis er feil. Begrepet propaganda er mer negativt ladet, og knyttes oftere til informasjonsvirksomhet som er direkte villedende. Partene i en konflikt kan overdrive, være unøyaktige, subjektive og til og med lyve, for å få støtte hos oss til sin sak.
Faktum er at alle parter i en konflikt driver både PR og propaganda. En journalists jobb i en krigssituasjon er blant annet å dobbeltsjekke den offisielle informasjonen mot hva han eller hun selv opplever på bakken. Stemmer partenes beskrivelser?
Komiske Ali og USAs president
Av og til er det lett å avsløre propaganda. Som da den amerikansk-ledede koalisjonens invaderte Irak i 2003. Iraks daværende informasjonsminister, Mohammed Saeed al-Sahhaf, stod foran kamera og sa at det ikke var en eneste amerikansk soldat i Bagdad – samtidig som bildene av amerikanske tanks på vei inne i byen rullet over verdens TV-skjermer.
Bildetekst: Iraks informasjonsminister Mohammed Saeed al-Sahhaf, 2003. Foto: Scanpix
Informasjonsministeren fikk tilnavnene ”komiske Ali” og «desinformasjonsminister» fordi feilinformasjonen hans var så lett å avsløre.
Som oftest er det vanskeligere å avsløre propagandaen, fordi de som styrer informasjonen er flinke til å skjule sine spor. Det gjør jobben vanskelig for journalister.
Før Irak-invasjonen fortalte for eksempel USAs president George Bush at Saddam Hussein hadde ulovlige masseødeleggelsesvåpen. Trusselen dette utgjorde mot resten av verden var grunnlaget for krigen – og ble formidlet med stor styrke i mediene under opptrappingen. Men slike våpen er aldri blitt funnet i Irak. Mange mener derfor at grunnlaget for krigen var falskt, selv om en fryktet diktator nå er fjernet. Kritikerne mener amerikanske myndigheter hadde andre motiver for å gå inn i Irak – for eksempel å sikre seg tilgang på landets olje. Men det oppdaget ikke journalistene – eller de som så, lyttetog leste – før det var for sent. Før krigen var et faktum.
Propagandakrig i sosiale medier
Sosiale medier som Facebook, TikTok, YouTube og Snapchat blir stadig viktigere for partene i en krig. Alle slags aktører som ønske å spre sitt budskap bruker sosiale medier aktivt for å nå ut til folk over hele verden, også militære.
I sosiale medier kan partene føre en ikke-voldelig krig mot den andre parten. Gjennom bilder og film kan de glorifisere sine egne handlinger og sverte motstanderen.
Sosiale medier gjør det lettere å spre informasjon om krig og konflikt. Samtidig er det vanskelig å skille mellom hva som er sant, og hva som er såkalte fake news.
Den arabiske våren og sosiale medier
Året 2011 var preget av protestbevegelser som ønsket å endre styresett og forbedre menneskerettighetene i den arabiske verden. Protestbevegelsene startet i Tunisia vinteren 2011, og demonstrasjonene spredde raskt til de omkringliggende landene. De ble kalt «den arabiske våren».
En av de viktigste grunnene til at protestbevegelsene under den arabiske våren ble så massive, var bruken av sosiale medier. Via mobiltelefoner og sosiale medier som Twitter og Facebook kunne initiativtakerne mobilisere folkemassene, spesielt ungdom. Mange av ungdommene i Egypt hadde allerede opplæring i å bruke sosiale medier og ikke-voldsteknikk for å arrangere demonstrasjoner. Amerikanske organisasjoner og Google finansierte og bistod protestbevegelsen i bruken av blogger og organiseringen av demonstrasjonene.
Den falske sykepleieren
15. oktober 1990 fortalte en ung, kuwatisik sykepleier den amerikanske kongressen om hvordan hun hadde sett irakiske soldater fjerne babyer fra kuvøser på sykehuset der hun jobbet – og etterlatt dem for å dø. Nasriyahs vitnemål om de barbariske handlingene bidro til opinionens og kongressens støtte til at amerikanske tropper gikk inn og hjalp Kuwait å kvitte seg med de irakiske okkupantene.
Først ett år etter den 40 dager lange krigen, som startet 17. januar 1991, ble det kjent at Nayirah slett ikke var sykepleier. Hun var den 15 år gamle datteren til Kuwaits USA-ambassadør. Nayirah var blitt plassert i vitneboksen av PR-byrået Hill & Knowlton, som jobbet på oppdrag for organisasjonen Citizens for a free Kuwait, ifølge New York Times, som også hevder at et kongressmedlem kjente til bedraget.
Her kan du se Nayirahs vitnemål i den amerikanske kongressen.
”Det første offeret i krig er sannheten.”
Hiram Johnson, tidligere senator i USA
Joseph Goebbels, fra dokumentarfilmen «The Goebbels experiment».
Foto: Deutsches bundesarchiv
Propagandaministeren
Under andre verdenskrig hadde nazi-Tyskland en egen propagandaminister: Joeseph Goebbles. Han foret det tyske folket med informasjon, blant annet om hvor skadelige jødene var for samfunnet. Han informerte ikke om hvordan nazistene ”løste jødeproblemet” – med utryddelsesleirer. Goebbles får mye av «æren» for å ha skapt myten rundt Hitler, myten om den messiaslignende skikkelsen som skulle redde det tyske folk.
Med en slik Fører som vi har, og et slikt folk som vi er og alltid vil være, hvem kan tvile på vår seier!
Propagandaminister Joseph Goebbles, nyttårsaften 1943.
Den første «tv-krigen»
Gulfkrigen i 1991 blir kalt den første tv-krigen. Internasjonale tv-kanaler sendte live fra Bagdad i det de amerikanske bombene begynte å falle over byen. CNN og ABC rapporterte faktisk at krigen hadde startet før det var kommet en offisiell kunngjøring fra de amerikanske myndighetene.
At den første Gulfkrigen også var den første vi fikk live via skjerm, betyr ikke at Gulfkrigen var en krig der media hadde full tilgang til alt som skjedde. Tvert imot.
Mediene fikk ikke slippe til på slagmarken og måtte i stor grad nøye seg med den informasjonen de militære ga dem om krigens gang.
Resultatet var at bildet man fikk av krigen var at den var ”ren” og ”ryddig”. Det ble vist videoer fra en luftkrig der bomber med høy presisjon traff sine militære mål. Da bakkekrigen startet, ble det vist bilder av mekanikere som klargjorde tanks og soldater som ga tommelen opp til kamera. Bilder fra kamp kom aldri ut. Krigen var liksom kjemisk fri for ødeleggelse og død.
Norsk «tv-krig»
Etter norske soldater reiste til Afghanistan i 2002, gikk det åtte år før et tv-team fikk filme norske soldater i kamp. Frem til da hadde media kun fått lov av å være til stede i militærleiren, på fredelige patruljeoppdrag og under trening. Kritikerne mener at nordmenn ikke helt forstod hvor alvorlige krigshandlinger norske soldater var med i, fordi vi bare har sett ”fredelige bilder” på TV.
Det tok 8 år før det ble vist tv-bilder fra de norske styrkene i kamp i Afghanistan. Dette bildet er fra 2010.
Foto: PRT Meymaneh
”Vi må huske at når det er krig, er det som fienden sier alltid propaganda, mens det som blir sagt på vår side er sannhet og rettferdighet, en kamp for humanismen og et korstog for fred.”
Walter Lippmann (1889-1974), amerikansk forfatter, journalist og politisk kommentator.
Quiz
Test deg selv i denne modulen