De hvite bussene

I 1944, da andre verdenskrig gikk mot slutten, satt tusenvis av fanger i konsentrasjonsleirer i Tyskland. Da det gikk mot tysk kapitulering, ble man i flere miljøer bekymret for hva som ville skje med fangene i konsentrasjons-leirene. Man fryktet blant annet at en forestående kapitulasjon kunne virke som en motivasjon for enkelte av SS-lederne til å øke tempoet på masseutryddelsene. Matrasjonene og forholdene i fengslene ble også stadig verre.

Familiene Hiort og Seip, som satt i en slags husarrest i Gross Kreuz i Tyskland, forutså dette. De formidlet sin informasjon og bekymring, som etter hvert nådde fram til Grev Folke Bernadotte, som var visepresident i Svensk Røde Kors. Han tok oppdraget – og greide å få til et møte med Heinrich Himmler, sjefen for SS og Gestapo, som han innledet forhandlinger med.

Takket være en kartlegging utført av familiene i Gross Kreutz, hadde man ganske god oversikt over hvor de norske fangene befant seg. I første omgang fikk man forhandlet seg fram til å frakte et stort antall av de skandinaviske fangene til én leir; Neuengamme, noen timers kjøring fra grensa mot Danmark.

Hver fredag sto Wanda Heger foran porten til konsentrasjonsleiren, med mat til de norske fangene. Fangene har fortalt at de telte dagene slik: Manda´, tirsda´, onsda´, torsda´, Wanda, lørda´, sønda´. Maleri: Kari Grasmo

Svensk Røde Kors hadde verken nok utstyr eller personell til operasjonen, så militært personell og materiell ble stilt til rådighet. Selv om busser og lastebiler var malt med beskyttelsesemblem (det røde korset) oppå kamuflasjefargene, kunne ikke de allierte garantere for at de ville legge merke til det røde korset, og dermed unngå å bombe kjøretøyene. Natten før siste transportetappe inn i Tyskland ble de derfor i all hast malt helt hvite, med det røde korset og det svenske flagget på alle sider. 12. eller 13. mars 1945 passerte 80 hvitmalte busser med røde kors på taket grensa mellom Danmark og Tyskland. I kjøretøyene satt 250 svenske menn og kvinner; offiserer, sykepleiere, leger, bussjåfører, bilmekanikere og kokker. Drivstoff ble sendt med båt.

15. mars kjørte de første bussene mot Sachsenhaussen. Fangene var informert om kolonnen som var på vei, men skepsisen var til stede: Var det en felle? Ble de fraktet til en skjult likvidasjon?

Bjørn Egge var én av fangene som ble hentet av de hvite bussene. Her er han tilbake i en av bussene, 60 år senere.
Foto: Røde Kors

De hvite bussene kjørte nå i skytteltrafikk mellom Sachsenhausen og Neuengamme, der de norske og danske fangene måtte bli inntil godkjennelse ble gitt for å sendes videre.

Andre konsentrasjonsleirer begynte å tømmes. Utmagrede og syke ble fangene drevet mot det sentrale Tyskland. Fanger som ikke greide å følge marsjen, ble drept. Evakueringene ble kalt dødsmarsjer.

Det begynte å haste med å få ut fangene fra Neuengamme, og Bernadotte intensiverte forhandlingene med Himmler. Himmler var ambivalent til hjemsendingen. Men 19. april bestemte han seg, og ga beskjed om at aksjonen måtte gjennomføres i løpet av ett døgn. På dette tidspunkt befant det seg cirka 4200 skandinaviske fanger i Neuengamme. Dessverre hadde mange fra det svenske hjelpekorpset da allerede reist hjem – med noen av bussene. I siste liten stilte danskene opp med materiell og mannskap, og 20. april sto man klare med 120 kjøretøy.

I løpet av den neste drøye måneden ble fanger hentet ikke bare fra Neuengamme, men også fra andre leirer, og dels også med tog og ferger. Fangene ble tatt med via Danmark til Sverige, der de ble tatt imot med jubel, og fikk pleie og mat.

Hvite busser fra Danmark Røde Kors kjører gjennom Odense på vei til Sverige med danske fanger. Foto: Nationalmuseet i Danmark

Antallet som ble reddet er fortsatt usikkert, trass i omfattende registrering. Anslagene ligger rundt 15 – 20 000, og etter krigen ble ytterligere flere tusen flyktninger av ulik nasjonalitet hentet til Sverige med de hvite bussene.