1E
De løftet menneskeverdet
De hvite bussene
I 1944, da andre verdenskrig gikk mot slutten, satt tusenvis av fanger i konsentrasjonsleirer i Tyskland. Da det gikk mot tysk kapitulering, ble man i flere miljøer bekymret for hva som ville skje med fangene i konsentrasjons-leirene. Man fryktet blant annet at en forestående kapitulasjon kunne virke som en motivasjon for enkelte av SS-lederne til å øke tempoet på masseutryddelsene. Matrasjonene og forholdene i fengslene ble også stadig verre.
Familiene Hiort og Seip, som satt i en slags husarrest i Gross Kreuz i Tyskland, forutså dette. De formidlet sin informasjon og bekymring, som etter hvert nådde fram til Grev Folke Bernadotte, som var visepresident i Svensk Røde Kors. Han tok oppdraget – og greide å få til et møte med Heinrich Himmler, sjefen for SS og Gestapo, som han innledet forhandlinger med.
Takket være en kartlegging utført av familiene i Gross Kreutz, hadde man ganske god oversikt over hvor de norske fangene befant seg. I første omgang fikk man forhandlet seg fram til å frakte et stort antall av de skandinaviske fangene til én leir; Neuengamme, noen timers kjøring fra grensa mot Danmark.
Svensk Røde Kors hadde verken nok utstyr eller personell til operasjonen, så militært personell og materiell ble stilt til rådighet. Selv om busser og lastebiler var malt med beskyttelsesemblem (det røde korset) oppå kamuflasjefargene, kunne ikke de allierte garantere for at de ville legge merke til det røde korset, og dermed unngå å bombe kjøretøyene. Natten før siste transportetappe inn i Tyskland ble de derfor i all hast malt helt hvite, med det røde korset og det svenske flagget på alle sider. 12. eller 13. mars 1945 passerte 80 hvitmalte busser med røde kors på taket grensa mellom Danmark og Tyskland. I kjøretøyene satt 250 svenske menn og kvinner; offiserer, sykepleiere, leger, bussjåfører, bilmekanikere og kokker. Drivstoff ble sendt med båt.
15. mars kjørte de første bussene mot Sachsenhaussen. Fangene var informert om kolonnen som var på vei, men skepsisen var til stede: Var det en felle? Ble de fraktet til en skjult likvidasjon?
De hvite bussene kjørte nå i skytteltrafikk mellom Sachsenhausen og Neuengamme, der de norske og danske fangene måtte bli inntil godkjennelse ble gitt for å sendes videre.
Andre konsentrasjonsleirer begynte å tømmes. Utmagrede og syke ble fangene drevet mot det sentrale Tyskland. Fanger som ikke greide å følge marsjen, ble drept. Evakueringene ble kalt dødsmarsjer.
Det begynte å haste med å få ut fangene fra Neuengamme, og Bernadotte intensiverte forhandlingene med Himmler. Himmler var ambivalent til hjemsendingen. Men 19. april bestemte han seg, og ga beskjed om at aksjonen måtte gjennomføres i løpet av ett døgn. På dette tidspunkt befant det seg cirka 4200 skandinaviske fanger i Neuengamme. Dessverre hadde mange fra det svenske hjelpekorpset da allerede reist hjem – med noen av bussene. I siste liten stilte danskene opp med materiell og mannskap, og 20. april sto man klare med 120 kjøretøy.
I løpet av den neste drøye måneden ble fanger hentet ikke bare fra Neuengamme, men også fra andre leirer, og dels også med tog og ferger. Fangene ble tatt med via Danmark til Sverige, der de ble tatt imot med jubel, og fikk pleie og mat.
Antallet som ble reddet er fortsatt usikkert, trass i omfattende registrering. Anslagene ligger rundt 15 – 20 000, og etter krigen ble ytterligere flere tusen flyktninger av ulik nasjonalitet hentet til Sverige med de hvite bussene.
Muslimer lagde fredens ring rundt synagogen
I 2015 ble fire jøder ble drept i en kosher-butikk i Paris. I København ble en jødisk mann drept da han stod vakt utenfor en synagoge. Etter disse hendelsene bestemte en gruppe muslimske ungdom i Oslo for å gjøre noe for å vise solidaritet, og beskytte de norske jødene. De stilte seg opp i en ring rundt synagogen.
Arrangementet vakte internasjonal interesse.
Initiativet til å lage en fredsring spredde seg til København og Stockholm.
Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer dig selv!
Jeg roper med siste pust av min stemme:
Du har ikke lov til å gå der og glemme!
Arnulf Øverland
Øyenvitnet som skapte Røde Kors
Historien om mannen som la grunnlaget for Røde Kors-bevegelsen, er historien om hvordan et øyenvitne grep inn og endret krigens konsekvenser for all fremtid.
Henry Dunant var en ung sveitser som 31 år gammel slet med å tjene penger på forretningene sine. Han bestemte seg for å oppsøke den franske keiseren for å be om et lån. For å komme dit måtte Dunant reise gjennom den nord-italienske byen Solferino. Dit kom han om kvelden 25. juni 1859. Der havnet han midt på en slagmark. Dagen før hadde østerrikske og franske styrker kjempet mot hverandre i et stort slag. Da de voldsomme kampene var over lå mer enn 36.000 døde eller sårede menn igjen på slagmarken.
Dette er noe av det Dunant husker fra den kvelden:
”Nattens stillhet ble brutt av stønn og kvalte sukk av smerte og lidelse. Hjerteskjærende stemmer ropte om hjelp. Da solen sto opp, kunne jeg se at slagmarken var dekket av menneskekropper og hester. De stakkars sårede soldatene var likbleke av utmattelse. Noen av dem som hadde åpne sår med begynnende tegn på infeksjoner holdt på å bli gale av smertene og tigget om at det skulle bli gjort ende på alt sammen.”
Dunant så at ingen tok seg av soldatene, og tok skrittet fra å være et øyenvitne – til å gripe inn i handlingen: Han samlet sammen lokale kvinner og ba dem hente vann og mat. Han delte dem inn i grupper og ba dem vaske soldatenes sår. Han opprettet et primitivt feltsykehus i en kirke, han samlet inn sengetøy de kunne forbinde sårene med og hjalp døende soldater med å skrive avskjedsbrev til familiene sine. Alle hjalp alle. Ingen tenkte på om soldaten var venn eller fiende. Alle var brødre nå.
Henri Dunant grunnla Røde Kors, og ble senere den første vinneren av Nobels Fredspris.
Dunant møtte aldri keiseren og fikk aldri pengehjelp til forretningene sine. I stedet skrev han en bok som heter ”Minner fra Solferino” i 1862. I boken foreslår han:
”Ville det ikke være mulig i fredstid å danne noen frivillige hjelpeorganisasjoner med det formål å kunne ta seg av sårede og skadde i forbindelse med kriger og konflikter?”
Dette spørsmålet resulterte i at det ble dannet en komité for pleie av sårede i kriger – som senere utviklet seg til den verdensomspennende organisasjonen Røde Kors. I tillegg resulterte boken i at vi fikk den første Genevekonvensjon, et regelverk for beskyttelse av syke og sårede soldater.
Hva er en humanitær handling?
Henri Dunant var vitne til menneskelig lidelse, og bestemte seg for å gripe inn og hjelpe. Da utførte han en humanitær handling. Men hva er det?
En humanitær handling verner om andre menneskers liv eller verdighet. Det er noe du gjør mot andre mennesker du kanskje ikke kjenner fra før, og innebærer ofte risiko for mennesket som utfører den.
Å utføre en humanitær handling betyr ofte at du må gå mot strømmen. Det kan bety at du må tørre å mene og gjøre noe annet enn de fleste andre rundt deg – i samfunnet du lever i eller i gruppen av venner du har.
Det kan høres enkelt ut å stå for det du mener, uansett. Men å være et øyenvitne til overgrep kan innebære vanskelige dilemmaer.
Hvis du for eksempel velger å ikke gripe inn, kan et menneske risikere å bli skadet eller drept. Hvis du griper inn, kan du selv blir kritisert eller oppleve å bli ekskludert fra ditt samfunn eller dine venner.
Mange modige mennesker har måttet ta dette valget gjennom historien, og mange tar dette valget i dag.
Quiz
Test deg selv i denne modulen.