5A
Ungdom. Barn. Krig.
Barnesoldater, Afghanistan.
Foto: ICRC/Didier Bregnard
Nesten overalt hvor det er krig i verden i dag, tvinges barn til å være soldater. De må bære våpen og drepe fienden, akkurat som voksne – selv om det er forbudt. Ingen vet hvor mange barn som kjemper i væpnede konflikter rundt om i verden. Men en ting er sikkert: De blir nektet retten til utdanning og blir fratatt en barndom.
I følge både Genèvekonvensjonene og Barnekonvensjonen er det forbudt å rekruttere barn til å delta i krig. Det hjelper ikke om et barn selv ønsker å delta. Det er uansett ikke lov.
Likevel bevæpnes barn for å delta aktivt i kampene, flere steder i verden. De kan også utføre andre funksjoner, som speidere, spioner eller sexslaver. Uansett hvilke roller og hvorvidt de blir rekruttert med tvang eller ikke, blir disse barna skilt fra familiene, fratatt en utdanning og sårbare for å bli fengslet, skadet eller drept.
Du som leser dette føler deg neppe som et barn. Mest sannsynlig er du ungdom eller voksen. I barnekonvensjonen regnes alle under 18 år som barn. Derfor brukes begrepet «barn» om alle under 18 år på dette nettstedet, nårkrigenraser.no.
Foto: ICRC
Hvorfor blir barn soldater?
Mange barn blir tvunget inn i et lands militære styrker eller til å bli soldat i en væpnet gruppe. Ofte blir de kidnappet fra foreldrene. Andre blir utsatt for vold og trusler for å presse dem til å bli soldater.
Barn er attraktive soldater fordi de er lette å manipulere og overtale til å gjøre ting. De gjør ofte det de blir fortalt. Mange barn er helt uredde i kamp fordi de ikke forstår konsekvensene. I tillegg er de billigere enn voksne, og det er mindre sannsynlig at de vil stikke av. Og ikke minst er barn godt egnet til enkelte av oppdragene, som for eksempel spioner og budbringere.
Enkelte barn melder seg selv til tjeneste. Men det er ikke nødvendigvis det samme som at de melder seg frivillig. Mange søker egentlig bare beskyttelse. Kanskje har de mistet foreldrene sine, og opplever det som trygt å få være med i en væpnet gruppe. Kanskje er de sultne, og søker seg til et sted der de får mat, klær og tak over hodet. For mange er tilhørigheten til den væpnede gruppen en måte å overleve på. Mange barnesoldater blir avhengige av narkotika og drikker mye alkohol. Dette får de av lederne sine, som vet at barna blir mer fryktløse når de er ruset.
”Med et våpen trenger du bare å slå av sikringen, ta ladegrep, bruke denne fingeren og så er de døde. Du trenger ikke en stor kropp, du trenger ikke kraft, du trenger bare våpenet.”
Tidligere barnesoldat China Keitetsi fra Uganda, i et intervju med BBC Online i 2004.
Mission completed – hva nå?
Når oppdraget er utført, eller barnet kommer seg ut av den væpnede konflikten på annet vis, er ettervirkningene store.
Barn som er involvert i krigføring er ofre for intens psykisk vold. Mange blir hjemsøkt av traumatiske hendelser. De gjenopplever de skrekkelige scenene de var vitne til, eller grusomhetene de ble tvunget til å begå – noen ganger til og med mot sin egen familie eller venner.
Etter hjemkomst kan de bli avvist av familiene eller lokalsamfunnene deres, som kan være redde for hvordan barna har forandret seg. Uansett hva de har gjort, er disse barna imidlertid ofre, og bør behandles som sådan.
Visste du at…
…på Sri Lanka måtte barnesoldater gå med en giftkapsel rundt halsen. Dersom de ble tatt hadde de ordre om å ta giften og drepe seg selv.
Foto: ICRC
15- eller 18-årsgrense?
Både Barnekonvensjonen og Genèvekonvensjonene sier at barn under 15 år ikke får delta i krig – selv om definisjonen på et barn er at man er under 18 år. Det har mange kritisert. I tilleggsprotokollen om barnesoldater fra 2000, står det derfor at statene forplikter seg til å innføre 18-årsgrense for å delta i væpnede styrker.
I Norge, og nesten halvparten av verdens land, er grensen for rekruttering til de væpnede styrker og deltakelse i kamper i dag 18 år. Men mange land, blant annet USA, Australia og Storbritannia, tillater fortsatt barn under 18 år å bli soldater.
Evelyn Laker. Foto: Røde Kors
Evelyn ble voldtatt. Så drepte hun selv andre barn.
– Jeg tenkte på å rømme, men jeg var bundet til de andre. Da jeg skjønte at det ikke var mulig å rømme, ga jeg opp. Jeg bestemte meg for å gjøre alt de ba om, forteller Evelyn Laker om den dagen hun måtte se pappa bli drept. Selv ble hun kidnappet av opprørssoldater. Hun var åtte år gammel. Sammen med 15 andre barn fra landsbyen ble hun tatt med til en treningsleir i Sudan. Der ble hun slått og voldtatt.
– Jeg vet ikke hvor mange jeg har drept. Jeg har ikke tall på hvor mange barn jeg har tatt livet av. Det føles forferdelig å ha drept uskyldige, forteller hun.
Etter noen år fikk hun selv et barn. Noen ganger ble babyen igjen i leiren når Evelyn var ute for å kjempe. Andre ganger var babyen med, festet til ryggen hennes. En dag gikk et angrep galt. De måtte trekke seg tilbake. I kaoset så Evelyn en mulighet til å rømme. Da hadde hun vært barnesoldat i seks år. På venstre underarm bærer Evelyn et minne fra soldatårene. Et skuddsår som nå er grodd. Men sårene inni henne vil det ta lang tid å hele. I dag bor hun sammen med de to barna hun fikk i fangenskap, pluss ett til, i en flyktningleir.
– Min drøm er at jeg klarer å ta vare på barna mine, forteller hun.
Christine Akongo. Foto: Røde Kors
Christine Akongo: -Vi skulle ikke skyte. Vi brukte heller kniv – for å spare ammunisjon.
– Vi lærte å sikte på fienden og skyte for å drepe, forteller Christine om da hun var barnesoldat. Hun ble kidnappet da hun var 15 år gammel. Christine våknet i sin egen seng av et sterkt lys i ansiktet. Soldatene tok henne med seg.
– Vi lærte at vi ikke skulle skyte sivilbefolkningen. Dette for å spare ammunisjon. For å ta livet av sivile brukte vi andre metoder, enten kniven eller en klubbe, forteller Christine.
En gang angrep de en skole, der undervisningen var i full gang. Barna hoppet ut av vinduene av redsel og Christine løp etter en 12 år gammel jente og drepte henne.
– Det var helt forferdelig, men jeg måtte adlyde. Mens jeg drepte henne, ba jeg Gud om tilgivelse, forteller Christine, som har det vondt i dag på grunn av det hun har gjort.
– Jeg synes det er grusomt. Men på samme tid kan jeg ikke klandre meg selv. Jeg hadde ordre om å drepe.
Etter tre år klarte hun å rømme. I dag er hun gjenforent med moren sin.
– Moren min gråt og gråt. Hun sa: ”Min datter, min datter! Du er tilbake!”
Livet etter krigen
Barn som har vært soldater har sett og opplevd grusomme ting. De har selv utført forferdelige handlinger. De har lemlestet og drept andre barn og voksne. Det gjør at de ikke har det godt med seg selv når krigen er over.
De psykiske skadene er så store at det er lett å tenke seg at det er umulig å helbrede dem. Sånn er det heldigvis ikke. Mange tidligere barnesoldater har klart å stable et nytt liv på beina – slik som Evelyn og Christine fra Uganda, som du kan lese om over her.
Den tidligere barnesoldaten Christine Akongo (18) har fått hjelp til å ta igjen tapt skolegang, og lært seg å bli skredder.
Foto: Truls Brekke/Flyktninghjelpen
For å komme seg videre trenger de mye hjelp. Tidligere barnesoldater sliter ofte med mareritt, angstanfall og sterk skamfølelse på grunn av ting de har gjort. Det trenger de hjelp til å bearbeide og komme seg gjennom. Mange har også misbrukt alkohol og narkotika som soldater, og må få hjelp til å slutte. Noen barnesoldater opplever at foreldre, venner eller naboer ikke vil ha noe med dem å gjøre, fordi de har gjort så grusomme ting. Da må de også få hjelp til å finne et sted å bo, og noen som kan ta seg av dem – dersom de fortsatt er barn. Er de blitt voksne i mellomtiden, trenger de hjelp til å få utdannelse og jobb, så de kan klare seg i samfunnet. Evelyn og Christine fikk hjelp fra norske Flyktninghjelpen, og kom seg på skole.
I noen land har man opprettet krise- og rehabiliteringssentre, andre steder støtter man opp om lokalsamfunnet så de får hjelp til å integrere de tidligere barnesoldatene i dagliglivet.
Quiz
Test deg selv i denne modulen