Menneskerettighetene

– menneskeverd i praksis

Idéen om at mennesker har et sett universelle og ukrenkelige rettigheter fikk sitt gjennombrudd da USA skrev sin erklæring om uavhengighet fra Europa i 1776, og da franskmennene erklærte sin revolusjon i 1789. I årene som fulgte innlemmet mange land idéen i sine egne grunnlover – slik Norge gjorde i 1814.

Men det var FN som gjorde idéen til internasjonal rett – gjennom Verdenserklæringen om menneskerettighetene. Denne erklæringen, som ble undertegnet i Paris 10. desember 1948, er det viktigste dokumentet i arbeidet for menneskerettigheter. Ideen om menneskeverd er helt sentral i Verdenserklæringen.

Menneskerettighetene er både individuelle og universelle. At de er individuelle betyr at det er rettigheter hver og en av oss har, i kraft av å være et menneske. At de er universelle betyr at de gjelder for alle mennesker i alle land, uavhengig av hudfarge, religion, kjønn, språk eller politisk ståsted.

En fengselsstraff skal være berøvelse eller innskrenkning av frihet, ikke tap av andre grunnleggende menneskerettigheter. Bruk av isolasjon må derfor begrenses. Her er en Røde Kors-medarbeider på besøk i et fengsel i Liberia. Foto: ICRC

Rettigheter for alle

Verdenserklæringen om menneskerettigheter har vært utgangspunkt for flere ulike konvensjoner, som er juridisk bindende avtaler for stater. To konvensjoner er spesielt viktige:

• FNs konvensjon om politiske og sosiale rettigheter – som tar for seg retten til å tro, mene og si hva man vil.
• FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter – som handler om å få dekket grunnleggende behov som mat, klær, hus og utdanning.

I tillegg finnes flere spesialavtaler. Dette er noen av de viktigste:

• FNs konvensjon om barnets rettigheter – som som understreker at barn har egne rettigheter.
• FNs kvinnekonvensjon – som skal sikre at kvinner har de samme rettighetene som menn.
• FNs konvensjon mot rasediskriminering – som forbyr forskjellsbehandling på grunn av rase, hudfarge, avstamning eller etnisk opprinnelse.
• FNs torturkonvensjon – som forbyr enhver form for tortur.
• FNs flyktningkonvensjon – som gir flyktninger rett til beskyttelse.

Menneskerettighetene viser at FNs fredsarbeid dreier seg om mye mer enn å rope ”stans!” når land eller grupper går til krig mot hverandre. Rettigheter som mat, utdanning, arbeid, rettssikkerhet, beskyttelse og ytringsfrihet er også viktig for å skape fred.

Menneskerettighetene = norsk lov

I 1999 fikk Norge sin egen menneskerettighetslov, som gjør noen av verdens internasjonale menneskerettighetskonvensjoner til en del av norsk lov. Den slår fast at menneskerettighetene går foran andre norske lover, hvis disse er i strid med hverandre.

Alle har rettigheter

– også de som oppholder seg ulovlig i landet

Noen mennesker bor i Norge selv om de ikke har lovlig opphold her. De omtales gjerne som irregulære migranter, illegale flyktninger, eller rett og slett papirløse. Noen har fått avslag på asylsøknaden fordi de ikke oppfyller kravene, og gjemmer seg for å unngå å bli sendt ut. Andre har tatt seg ulovlig inn i landet og er ikke blitt registrert noe sted fordi de ikke har søkt asyl.  Hvor mange det er snakk om vet man ikke, siden de ikke er registrert. Det antas at det er et sted mellom 5 000 og 20 000.

At disse irregulære migrantene bor ulovlig i Norge betyr ikke at de er uten rettigheter. De er beskyttet av internasjonale konvensjoner, som alle andre. Det handler om menneskeverd.

Menneskerettighetene gjelder for alle. FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter slår fast at alle har krav på å få sine grunnleggende humanitære behov dekket. De skal blant annet ha tilgang på mat, varme klær og helsehjelp – uavhengig av sin juridiske status i et land.