3C
Kan fiender forsones?
Etter en krig er det vanskelig for mennesker som har stått på hver sin side i konflikten å leve videre sammen. Og det gjelder ikke bare etter krig. Etter alle slags konflikter kan det ta tid å finne ut av hvordan forholdet skal være videre. Det kan være i et parforhold, etter krangel med venner eller foreldre, eller etter at noen har blitt undertrykt og plaget. For å kunne leve videre sammen på en ålreit måte, kreves det forsoning.
Forsoning = å gjenopprette et ødelagt fellesskap mellom to parter
Heldigvis finnes det gode eksempler på forsoning som har virket, og vart over tid.
Sannhets- og forsoningskommisjoner
Etter krig og konflikt kan det være behov for et rettsoppgjør. Det betyr at de som har gjort noe ulovlig i en konflikt, blir stilt ovenfor en domstol. Da vil domstolen gå gjennom bevis for det som har skjedd, og kan straffe personene som har gjort noe galt. Et rettsoppgjør kan fordele skyld, og gi en viss grad av oppreisning og følelse av rettferdighet.
«Massakeren i Accomarca. Vi vil ha rettferdighet for de uskyldige ofrene» står det på plakaten. I landsbyen Accomarca i Peru ble 70 mennesker drept i 1985. På 25-årsmarkeringen for hendelsen ble plakater med tegninger av ofrene lagt ned. Foto: Scanpix
Sannhets- og forsoningskommisjoner gir andre muligheter for å ta et oppgjør etter kriger preget av massive overgrep. Disse kommisjonene har som mål at folk skal bli forsont med hverandre utenfor rettssystemet. Av og til kan dette være et bedre virkemiddel for å skape stabilitet og en fredelig framtid enn rettsoppgjør og straff – som kan skape mer splid, hevntanker og dypere sår.
På 1980- og 90-tallet var tanken om slike forsoningsprosesser rådende mange steder. Spesielt i latinamerikanske land, som ville ha fortgang i overgangen fra diktaturer til demokratisk styre. De ønsket ikke rettsoppgjør, til tross for grusomhetene som var begått. Da de internasjonale domstolene kom på 1990-tallet begynte stemningen å snu litt – rettsoppgjør er viktig og det kan i seg selv være en vei mot forsoning. Men det er vanskelig å si hva som fungerer best. Det avhenger av landet og hva slags krig eller konflikt det har vært. Et hovedspørsmål er uansett hvordan overgriper og offer skal klare å leve sammen.
En sannhets- og forsoningskommisjon undersøker:
- Hva har skjedd?
- Hvem har gjort hva?
Sannheten skal fram i lyset og det kan være viktig at de skyldige kommer med en offentlig unnskyldning. I rapporter og anbefalinger forteller kommisjonen hva landets myndigheter bør gjøre med forbrytelsene. Fordelen med slike kommisjoner er at de ofte kan jobbe raskere enn rettsapparatet, og dermed kan livet etter en krig normaliseres raskere.
Frederik W. de Klerk og Nelson Mandela, visepresident og president. Foto: Scanpix
Sør-Afrikas vei ut av Apartheid
Et eksempel på en sannhets- og forsoningskommisjon er den som ble opprettet i Sør-Afrika etter at apartheid-regimet tok slutt – der landets svarte flertallsbefolkning ble undertrykket til fordel for det hvite mindretallet.
Målet var ikke å rettsforfølge forbryterne, men skape politisk og personlig forsoning. De som innrømmet hva de hadde gjort, fikk amnesti. Det betyr at de ble tilgitt og frifunnet. Mange mener at sannhetskommisjonen i Sør-Afrika var vellykket. Men noen peker også på at prosessen gikk for raskt. Ofrene rakk ikke å venne seg til at overgriperne skulle slippe straff.
Nelson Mandela, som hadde sittet 27 år i fengsel for sin motstand mot Apartheid-regimet, ble det nye Sør-Afrikas første president i 1994. Noe av det første – og kanskje lureste – han gjorde, var å utnevne Frederik Willem de Klerk til visepresident. De Klerk var hvit, og president i Sør-Afrika i tiden fram til apartheid ble avviklet. Han var altså ansvarlig for å holde Mandela i fengsel, som politisk fange.
At Mandela valgte de Klerk til visepresident var et kraftig symbol på det nye fellesskapet, og ble viktig for viljen til forsoning både for den svarte og den hvite befolkningen.
Hva er best – straff eller forsoning?
6. januar 2002 tok 10 års borgerkrig slutt i Sierra Leone. Krigen blir sett på som en av verdens mest grusomme – på grunn av de massive overgrepene på sivilbefolkningen: Opprørssoldatene i Revolutionary United Front (RUF) hugget av armer og bein, og bedrev systematiske voldtekter. Over to millioner mennesker ble drevet på flukt, og mange barn ble tvunget ut som barnesoldater.
Aminata sliter fremdeles etter volden hun ble utsatt for under krigen i Sierra Leone.
Foto: ICRC/Nick Danziger
Hva mente innbyggerne i etterkant? Her er tre av synspunktene:
“Benådning vil ikke bare medføre at dette landets problemer stadig er uløst, det vil også opprettholde den onde sirkelen av vold. Benådninger virker ikke.”
Abdul Tejan-Cole, advokat
“Hva jeg ville gjøre hvis jeg en dag gikk på gaten og plutselig møtte de menneskene som hadde torturert meg? Jeg ville si til dem at Den Allmektige en dag skal velge mellom deres familier og min. Flere mennesker vil miste sine hender hvis vi ikke tilgir.”
Lemain Jusu Jarka, som selv fikk hugget av begge hendene da en gruppe opprørere ville straffe ham for å dekke over datterens flukt.
“Jeg er en prinsippfast mann, og jeg har den holdningen at kriminalitet skal straffes. Men hvem skal dømme hvem?”
Alimonay Koroma, prest
Naboene som ble fiender
Nord i Kosovo ligger byen Mitrovica. Gjennom byen renner en smal elv som heter Ibar. Den er blitt skillet mellom venn og fiende. På nordsiden bor det nesten bare serbere, på sørsiden nesten bare kosovoalbanere. Slik er det blitt etter Kosovo-krigen i 1999. Før krigen bodde ulike folkegrupper side om side. Nå er de som før var naboer blitt fiender.
Fatmir Agërbashi (29) er oppgitt over at byen han bor i er blitt delt og at mennesker som før var venner nå er blitt fiender.
Foto: Ivan Tostrup/Dagsavisen
Kosovoalbanske Fatmir Agërbashi (29) bodde på nordsiden av elva i tjue år. Før ble nabolaget hans kalt ”Lille Bosnia”, fordi det var så mange forskjellige folkegrupper der, slik det også var i Bosnia. Men krigen splittet serbere og albanere. De begynte å hate hverandre. Mange serbere dro til Serbia, mens de som ble igjen samlet seg nord i byen. Fatmir ble redd for alle serberne som flyttet til nabolaget hans. Han bestemte seg for å flytte til sørsiden av elva. Men aller helst vil han flytte tilbake til det gamle huset sitt.
– Jeg tenker på sønnen min. Han skjønner ikke politikk, han vet ikke hvem som er serber og albaner.
Kompisen til Fatmir, Liki Treteni, forteller om folk han spilte fotball med på Mitrovicas toppserielag på 1980-tallet, som han ikke har snakket med siden krigen:
– Vi pleide å drikke kaffe sammen. Nå vil de drepe meg hvis de får sjansen.
Artikkel av Ivar Iversen, Dagsavisen
Quiz
Test deg selv i denne modulen