2G
Straff når reglene brytes
Hvilke lovbrudd kan straffes?
Nasjonale og internasjonale domstoler kan idømme straff for tre typer internasjonale forbrytelser: krigsforbrytelse, folkemord og forbrytelse mot menneskeheten.
Krigsforbrytelse
En krigsforbrytelse er alvorlige brudd på Internasjonal humanitær rett, altså reglene som gjelder i krig. Krigsforbrytelser kan begås mot både sivile og militære. Eksempler på krigsforbrytelser er drap eller mishandling av sivile eller krigsfanger, bruk av ulovlige våpen, ødeleggelser på sivile gjenstander og tortur.
Folkemord
Folkemord er målrettet utsletting av bestemte folkegrupper, som for eksempel en bestemt religiøs eller etnisk gruppe.
For å bli dømt for folkemord må den tiltalte ha hatt en klar hensikt om å ødelegge den aktuelle gruppen sivile. Det er ikke nok å begå grove overgrep mot dem, som for eksempel utvise eller terrorisere dem. Den tiltalte må ha hatt en klar plan om utslettelse for at det skal regnes som folkemord. Nazistenes forsøk på å utrydde Europas jøder under Den andre verdenskrig var utgangspunktet for definisjonen av folkemord. Folkemord kan skje i både krig og fred.
Forbrytelse mot menneskeheten
Forbrytelse mot menneskeheten er en slags mellomting mellom en krigsforbrytelse og et folkemord. Der krigsforbrytelser kan være tilfeldige og begås mot enkeltmennesker, er forbrytelser mot menneskeheten systematiske overgrep som omfatter mange mennesker. Men overgrepene er ikke rettet mot en spesiell gruppe mennesker, som en etnisk eller religiøs gruppe, slik de må være for at det skal bli kalt folkemord. Overgrepene, som for eksempel drap, tortur, voldtekt eller tvangsforflytning, er rettet mot sivilbefolkningen generelt.
Det som kan virke som et lite brudd på krigens regler kan få større konsekvenser enn man først tror.
Det er ikke gitt at ethvert brudd på krigens regler får så store konsekvenser som i dette eksempelet. Men det viser hvor viktig det er at reglene respekteres. Følgene av et regelbrudd blir fort store.
Hvordan straffes forbrytelsene?
Både nasjonale og internasjonale domstoler kan rettsforfølge krigsforbrytelser.
Nasjonale domstoler
Alle land som har forpliktet seg til Genevekonvensjonene må ha et rettssystem som kan straffe dem som begår krigsforbrytelser. I de nasjonale domstoler kan landene tiltale sine egne innbyggere, og andre som oppholder seg på landets territorium. Forbrytelsen trenger ikke å ha skjedd i det landet hvor personen blir tiltalt.
Før andre verdenskrig var det bare nasjonale domstoler som kunne føre rettssaker etter krig. Dette fungerte ikke alltid så bra. Noen regjeringer tok ansvaret på alvor, mens andre lot være å etterforske alvorlige regelbrudd. Slik er det fortsatt. Det skyldes blant annet at myndighetene ikke liker tanken på å tiltale sine egne innbyggere for forbrytelser begått mot ”fienden”, spesielt ikke hvis det er høytstående militære eller politikere som risikerer straff. Å dømme en person som opprinnelig kommer fra et annet land kan på sin side føre til diplomatiske konflikter mellom de to landene.
Internasjonale domstoler
Utfordringen med å få nasjonale domstoler til å ta opp saker, har gjort at man har opprettet internasjonale domstoler. De siste tiårene har disse fått en stadig viktigere rolle.
De to første internasjonale domstolene kom rett etter Den andre verdenskrig:
- Den mest kjente er Nürnberg-domstolen oppkalt etter den tyske byen hvor rettssakene ble holdt. Den skulle rettsforfølge nazistene som hadde begått grove overtredelser mot krigens folkerett.
- Den andre domstolen var Tokyo-domstolen i Japan. Den skulle rettsforfølge grove overtredelser mot krigens folkerett som ble begått under andre verdenskrig i Øst-Asia.
Historiske rettssaker
Da andre verdenskrig tok slutt i 1945, kunne verden se tilbake på en krig som hadde medført enorme tap og lidelser. Rettsoppgjøret som fulgte var avgjørende for de krigførende partenes evne til å fortsette å leve sammen – i fred og forsoning.
Etter krigen ble det ført saker om krigsforbrytelser ved de nasjonale domstolene i blant annet Nederland, Frankrike og Polen, som hadde vært okkupert av tyske styrker. De valgte selv å rettsforfølge soldatene som hadde begått krigsforbrytelser i landene deres.
Canada, USA, Kina, Australia, Filippinene og Nederland førte også saker mot nazister og japanere som hadde begått krigsforbrytelser i andre deler av verden.
Fra 1945-1950 ble omlag 10.000 menige soldater og offiserer av lavere rang stilt for retten. Senere ble flere hundre soldater stilt for retten i tyske domstoler.
Nürnbergtribunalet
Men hvem skulle rettsforfølge topplederne og de militære lederne? Storbritannia, Sovjetunionen, USA og Frankrike, som vant krigen mot Tyskland, nedsatte høsten 1945 et tribunal, en domstol, i den tyske byen Nürnberg. Tribunalet skulle avgjøre om 22 naziledere kunne dømmes for sine forbrytelser. Hvert av de allierte landene stilte med to dommere og et lag anklagere.
For første gang i historien ble militære og sivile topplederne stilt til ansvar for sine gjerninger i en internasjonal domstol. Blant de anklagede var noen av de øverste militære lederne, som Hitlers høyre hånd, feltmarskalk Hermann Göring, og sjefen for de væpnede styrkene Wilhelm Keitel. Også utenriksminister Joachim von Ribbentrop ble tiltalt. De tre øverste lederne, Adolf Hitler, Joeseph Goebbels og Heinrich Himmler var ikke blant de tiltalte, fordi de hadde begått selvmord.
De anklagede ble som enkeltpersoner stilt til ansvar for:
- Forbrytelser mot freden: planlegging, iverksetting og gjennomføring av en aggressiv krig.
- Krigsforbrytelser: alvorlige overtredelser av internasjonal humanitærrett.
- Forbrytelser mot menneskeheten: mord, utryddelse, slaveri, deportasjon og andre umenneskelige handlinger mot sivilbefolkningen.
19 av de anklagede ble dømt ved Nürnbergtribunalet. 12 av dem fikk dødsdom. Tre ble frikjent.
Stemmer fra rettssakene i Nürnberg:
“Det privilegiet det er å åpne historiens første rettssak om forbrytelser mot verdensfreden, er et stort ansvar. (…) At fire store nasjoner, overveldet av seier og med åpne sår, roer ned sin hevnlyst og frivillig overgir sine fangede fiender til rettferdighetens dom, er en av de største anerkjennelser makten noensinne har vist fornuften.”
Høyesterettsdommer og sjefanklager Robert Jacksons, i sin åpningstale.
“Til minne om tusenvis av uskyldige ofre for den fascistiske terroren, for opprettholdelse av freden i hele verden, for nasjonenes fremtidige sikkerhet vil vi presentere de tiltalte for et rettferdig og fullstendig regnskap som skal gjøres opp. Det er hele menneskehetens regnskap.”
Sjefanklager Roman Rudenko, i sin åpningstale.
“ I dette ligger min skyld. Det er tragisk å innse at det beste jeg – som soldat – kunne tilby som soldat – lydighet og lojalitet – ble utnyttet til å tjene formål som ikke var synlige på daværende tidspunkt, og at jeg ikke innså at det er en grense – selv for en soldats oppfyllelse av sine plikter.”
Wilhelm Keitel, sjef for Tysklands væpnede styrker.
Ledet de daglige operasjonene og var Hitlers øverste militære rådgiver under hele krigen.
“Denne krigen har medført en ufattelig katastrofe og har ganske avgjort vært starten på en verdenskatastrofe.
“(…) Denne rettssaken bør være med på å forhindre så perverse kriger i fremtiden, og fremme etableringen av et regelsett som gjør det mulig for mennesker fremover å leve side om side.”Albert Speer, ansvarlig for militærets våpenproduksjon.
Han utnyttet blant annet mennesker som tvangsarbeidere i produksjonen.
Utdrag fra dommene i Nürnberg:
“(…) En plan der flere mennesker deltar i utførelsen, er fremdeles en plan, uansett om det bare var én av dem som fikk ideen. (…)
Hitler kunne ikke ha ført en aggressiv krig alene. Han var avhengig av samarbeidet med embetsmenn, militære ledere, diplomater og forretningsfolk. Da de – vel vitende om hva hans plan var – deltok i samarbeidet, gjorde de seg samtidig til medsammensvorne i denne planen. (…) Og at de fikk oppgavene sine av en diktator, fritar dem ikke fra ansvaret for sine handlinger.”
“Mange av disse mennene har latterliggjort soldatenes løfte om lojalitet overfor militære ordrer. Når det passer forsvaret, sier de at de var tvunget til å adlyde, når de konfronteres med Hitlers brutale forbrytelser, sier de at de ikke fulgte ordren. Sannheten er at de deltok aktivt i alle disse forbrytelsene eller satt – tause eller aksepterende – og bevitnet ordrer om forbrytelser av en større og langt mer sjokkerende art enn verden noensinne har vært ulykkelig nok til å oppleve. (…) I de tilfeller hvor fakta gir anledning til det, (…) bør de som er skyldige i disse forbrytelsene, ikke unnslippe straff.”
Visste du at…
…den strengeste straffen en krigsforbryter kan få i en FN-domstol er livstid i fengsel? Dødsstraff er ikke lov.
Første kvinne dømt for krigsforbrytelser
Biljana Plavsic var president i den serbiske delen av Bosnia fra 1996-1998. Hun satt i den politiske toppledelsen som var ansvarlige for grove overgrep og etnisk rensing i Bosnia-Hercegovina. Hun ble dømt til 11 års fengsel for forbrytelser mot menneskeheten. Plavsic er den første kvinnen som er blitt dømt for krigsforbrytelser.
Biljana Plavsic ville at den serbiske delen av Bosnia bare skulle være for serbere. Hun har uttalt at etnisk rensing er et “naturlig fenomen”. Etter å ha sonet to tredeler av straffen i et kvinnefengsel i Sverige, ble hun løslatt i 2009.
Rwanda-domstolen
Det internasjonale tribunal for Rwanda ble opprettet i 1994 – etter folkemordet på den etniske gruppen tutsier i april samme året. Minst 800.000 mennesker ble drept. Domstolen ligger i Arusha i Tanzania.
Hassan Ngeze fra Rwanda var sjefredaktør for avisen Kangura, samt medeier og journalist i radio- og tv-stasjonen Mille Collines. Han ble dømt til 35 års fengsel av Rwanda-domstolen for medvirkning til folkemordet i Rwanda, fordi han spredte hatefull informasjon og oppfordret til drap på tutsier og moderate hutuer. Radioen spredte regjeringens budskap om at tutsiene var ”kakerlakker” og måtte drepes. Mediene publiserte til og med navnelister over personer de mente burde henrettes.
”Det internasjonale tribunalet for Rwanda avga den først dommen for folkemord noensinne i en internasjonal domstol. Dette er en milepæl i internasjonal retts historie. For første gang blir idealene fra FNs folkemord-konvensjon, som ble vedtatt for 50 år siden, gjort til virkelighet.”
Kofi Annan, tidligere Generalsekretær i FN
Ferdinand Nahimana (til venstre) var grunnlegger av radiostasjonen RTLM i Rwanda. Sammen med Hassan Ngeze får han overlevert dommen fra tribunalet. Foto: Scanpix/AP Photo/Sukhdev Chhatabar
Quiz
Test deg selv i denne modulen