– I juli 2023 ble jeg sendt til Øst-Tsjad for å møte mennesker som hadde flyktet fra Sudan til fots på grunn av volden. Jeg tilbrakte to uker på et ICRC-støttet sykehus med pasienter som kom seg etter skuddskader, og hørte hva de hadde å si. Gjennom deres historier så jeg hvor utrolig grusomt krig er for de som ikke kan beskytte seg selv. Men jeg så også hvor enormt sterke de var i sin kamp for å overleve.(…)

– Sykehuset ble bygget på 1970-tallet med en kapasitet på 289 personer. Det må ha vært fem ganger så mange pasienter mens jeg var der. Mødre og deres nyfødte satte seg på trebenker utenfor overfylte rom, skiftet jevnlig den ubehagelige stillingen og prøvde å hvile. Også fødestuen gjorde inntrykk: Den rustrosa stolen mørklagt av flekker var alt annet enn innbydende. Men det var der at spedbarnene tok sine første åndedrag.

– Et medisinsk team fra ICRC (Den internasjonale Røde Kors-komitéen) bestående av to sykepleiere, en anestesilege og en kirurg hadde ankommet en uke før meg for å behandle sårede flyktninger som ankom fra Darfur i Sudan. De hadde med seg kompetanse og engasjement for livreddende arbeid, men forholdene var vanskelige. Hyppige strømbrudd tvang dem til å operere i lyset fra hodelykter, som de ville gjort på provisoriske sykehus i bushen. Det var lite rent vann og medisiner, og mangelen på personell gjorde at de jobbet lange dager.

Rommene der pasientene hvilte etter operasjonen, hadde rader med identiske metallrammede senger med tynne, svarte plastmadrasser. De gulaktige veggene med retrofliser ga et absurd inntrykk av at rommet og hele sykehuset var kaldt. Den kvelende luften minnet meg på noe annet. Heldigvis, mellom sengene, hadde slektninger lagt fargerike matter å sove på og holde vakt, noe som tilførte et innbydende og hjemmekoselig preg.
(…)

Under kan du lese om noen av Eleonoras møter med mennesker som har flyktet fra krigen i Sudan.