– Vi trodde ikke krigen kunne skje, og tenkte det ville ta slutt. Men etter tre uker skjønte vi at vi ikke kunne bli.

På et nesten prikkfritt norsk forteller Yuliia om sin hjemby Sumy, ved den russiske grensen, hvor den russisktalende befolkningen levde side om side med den ukrainsktalende delen av byen.  

Som å være i en film
Som vanlig dro hun på jobb på fabrikken for nattskiftet den 23. februar i 2022. Tidlig om morgenen ringte en kollega og fortalte hva som hadde skjedd. – Jeg klarte ikke å ta det innover meg. Jeg fortsatte å jobbe helt til en fra ledelsen kom og sa at vi måtte stoppe produksjonen. «Du må dra hjem», sa han. På vei ut fra fabrikken så Yuliia pansrede kjøretøy komme kjørende inn mot byen.  

– Det føltes helt uvirkelig, som om jeg befant meg i en grusom actionfilm.

Det var ikke aktuelt å dra tilbake til blokkleiligheten. Mens hun var på jobb hadde mannen tatt med seg barna og søkt tilflukt hos foreldrene, som hadde hus med jordkjeller. Det ble deres oppholdssted de neste ukene. De la tepper på det kalde kjellergulvet og forsøkte å gjøre det så komfortabelt som mulig. Kjelleren var fuktig, og det dryppet fra taket, men den største frykten var ikke å fryse, men å bli levende begravet.  

– Vi avtalte med naboene at dersom husene våre ble truffet, så skulle vi grave hverandre frem.

Ikke lenger trygt
Etter flere uker i kjelleren, våget de seg opp en natt for å sove i ordentlige senger. Yuliia forteller at hun våknet av noen forferdelige drønn og instinktivt kastet seg over datteren for å beskytte og få henne i trygghet. En bombe slo ned i nabolaget den natta. Tre hus ble rammet. 25 mennesker ble drept, blant dem en familie med tre barn. Da skjønte Yuliia at de måtte ta et valg. 

Grønn korridor
Noen dager etter denne hendelsen tillot russerne en «grønn korridor», en trygg passasje for å forlate byen. Yuliia forteller at de var redde for å bruke korridoren fordi russerne ikke overholdt avtalen. Men å bli fanget i Sumy var en større redsel. Yuliia rådførte seg med søsteren i Norge, og bestemte seg for å dra til henne. Alt de fikk med seg var passene, og noen varme klær til reisen. I barnas sekker la de lapp med søsterens adresse.

– Jeg var redd og usikker på om vi gjorde det rette, men måtte prøve å late som om at alt var bra – for barnas skyld. Det viktigste var å komme oss til et trygt sted.

De dro først til nabobyen. Mannen og svigerfaren ble igjen, mens Yuliia, svigermor og barna dro videre, og krysset grensen til Polen med hjelp fra noen bekjente av søsteren. 

En dag om gangen
Via Gdansk og Sverige kom de endelig frem til Norge. De bodde hos søsteren til Yuliia mens de ventet på at søknaden om opphold skulle bli behandlet. Barna begynte etter hvert på skolen, og da søknad om opphold ble innvilget, fikk de bosette seg i nærområdet. 

De to barna, som nå er 9 og 11 år, har funnet seg godt til rette i sitt nye nabolag i Nordre Follo. Yuliia jobber på SFO og studerer ved voksenopplæringen, hvor hun tar norsk og forkurs i engelsk. Mannen er også i Norge nå, og har fått en jobb han trives i. 

Bekymret for pappa
Både faren og svigerfaren er i Ukraina. Faren er stasjonert ved fronten i Harkiv. Yuliia og søsteren har daglig kontakt med han gjennom en felleschat. Hun forteller at det meste av kommunikasjonen består av hverdagslige meldinger, som hvordan det går med barna, og oppdateringer om været. 

– Jeg er veldig bekymret og tenker på pappa hele tiden, men han er ikke så glad i å snakke om følelser.

Vil hjelpe andre
På norskkurset ble Yuliia introdusert for Røde Kors og de mange omsorgsaktivitetene som arrangeres i ulike lokallag. Så snart hun mestret språket, tok hun kontakt med sin lokalforening. I dag er hun aktiv som frivillig i migrasjonsgruppen til Ski Røde Kors.

– Jeg er glad i å snakke med folk, og tenkte at det er skikkelig fint å få bidra og hjelpe andre, om jeg har mulighet til det. Det er også en fin mulighet til å praktisere norsk, smiler hun.

Tekst og foto: Ingeborg Øien Thorsland / Røde Kors.

– Jeg fikk så god hjelp da jeg kom hit, men det er mange som har vært lenger i Norge enn meg, som sliter med å finne seg til rette i et nytt land.