Amir (32), Polina (29), Nikol (4) og hunden Chelsea bodde i hovedstaden Kyiv da krigen kom til Ukraina. Foreldrene jobbet og Nikol gikk i barnehagen. De hadde et godt liv i Kyiv.
Fortellinger fra Ukraina
Krigen i Ukraina eskalerte 24. februar i fjor. For mange ukrainere kom krigen som en stor overraskelse. Noen ukrainere har blitt boende i hjemmene sine, men mange har flyktet andre steder i Ukraina eller til andre land. Her skal du få bli kjent med noen av disse flyktningene.
Da krigen brøt ut, tok det bare noen dager før familien bestemte seg for å flykte. De pakket de viktigste tingene, og begynte å kjøre mot grensa til Polen.
Turen tar vanligvis syv-åtte timer, men fordi det var så mange andre som flyktet samtidig, brukte de fire dager på turen.
Bensinstasjonene langs ruta gikk tomme for bensin, fordi det var så mange på vei i samme retning.
Da de kom til Norge, ble de først tatt imot på det nasjonale asylmottaket i Råde. Der var de i litt under en måned, før de ble sendt videre til Hærøya mottak. Siden Polina jobbet som militæradvokat, måtte hun reise tilbake til Ukraina for å jobbe.
Det skulle gå nesten ni måneder før familien var samlet igjen.
På Hærøya bodde Amir og Nikol på et lite rom, og delte kjøkken og bad med resten av etasjen. Her ble de boende i syv måneder.
Nikol fikk plass i en barnehage i nærheten. Amir brukte dagene og kveldene etter at Nikol hadde sovnet på å lære seg norsk på egenhånd. Han leste barnebøker, lyttet til norsk musikk og lærte av Nikol når hun hadde lært nye ord og uttrykk i barnehagen.
Polina ringte hver kveld for å lese godnatthistorie for Nikol. Noen ganger var strømmen og nettet borte eller flyalarmen hadde gått. Da fikk hun ikke ringt.
«Hvorfor ringer ikke mamma?» spurte Nikol. Amir kunne ikke gi henne noe godt svar. Han visste ikke. Han håpet bare at hun fikk mulighet til å ringe neste kveld.
Etter syv måneder fikk de endelig en leilighet og Amir fikk begynne på norskkurs og språktrening.
Etter nesten ni måneder fra hverandre, kunne endelig Polina flytte til Norge også, og familien var endelig samlet igjen.
To dager senere var det Nikols fireårsdag. Den beste gaven var nok at mamma endelig var hos dem.
Amir (32), Polina (29), Nikol (4) og hunden Chelsea bodde i hovedstaden Kyiv da krigen kom til Ukraina. Foreldrene jobbet og Nikol gikk i barnehagen. De hadde et godt liv i Kyiv.
Da krigen brøt ut, tok det bare noen dager før familien bestemte seg for å flykte. De pakket de viktigste tingene, og begynte å kjøre mot grensa til Polen.
Turen tar vanligvis syv-åtte timer, men fordi det var så mange andre som flyktet samtidig, brukte de fire dager på turen.
Bensinstasjonene langs ruta gikk tomme for bensin, fordi det var så mange på vei i samme retning.
Da de kom til Norge, ble de først tatt imot på det nasjonale asylmottaket i Råde. Der var de i litt under en måned, før de ble sendt videre til Hærøya mottak. Siden Polina jobbet som militæradvokat, måtte hun reise tilbake til Ukraina for å jobbe.
Det skulle gå nesten ni måneder før familien var samlet igjen.
På Hærøya bodde Amir og Nikol på et lite rom, og delte kjøkken og bad med resten av etasjen. Her ble de boende i syv måneder.
Nikol fikk plass i en barnehage i nærheten. Amir brukte dagene og kveldene etter at Nikol hadde sovnet på å lære seg norsk på egenhånd. Han leste barnebøker, lyttet til norsk musikk og lærte av Nikol når hun hadde lært nye ord og uttrykk i barnehagen.
Polina ringte hver kveld for å lese godnatthistorie for Nikol. Noen ganger var strømmen og nettet borte eller flyalarmen hadde gått. Da fikk hun ikke ringt.
«Hvorfor ringer ikke mamma?» spurte Nikol. Amir kunne ikke gi henne noe godt svar. Han visste ikke. Han håpet bare at hun fikk mulighet til å ringe neste kveld.
Etter syv måneder fikk de endelig en leilighet og Amir fikk begynne på norskkurs og språktrening.
Etter nesten ni måneder fra hverandre, kunne endelig Polina flytte til Norge også, og familien var endelig samlet igjen.
To dager senere var det Nikols fireårsdag. Den beste gaven var nok at mamma endelig var hos dem.