Guns for hire

20 oktober 2010

Private sikkerhetsselskaper i internasjonale konflikter – et dilemma for IHR. Av: Marie Bjella og Marie Jareid

Skrevet av martef@gmail.com

Det deltar stadig flere og flere private sikkerhetsselskaper i væpnede konflikter over hele verden, og de seneste internasjonale konfliktene har sett en stadig økende bruk av slike selskaper, som for eksempel Black Water, Aegis og Control Risks. Disse selskapene jobber ikke direkte for noen regjering, men er leid inn av en eller flere av partene i konflikten. Under den første Gulfkrigen var det 1 privat stridende per 100 militære soldat, mens under den andre Gulfkrigen (Irakkrigen) hadde forholdet økt til hele 1 til 10. På grunn av den stadig økende bruken av private stridende i konflikt, er det viktig å rette søkelyset mot de dilemmaer det utgjør for IHR.

Det finnes tre hovedtyper av private sikkerhetsselskaper: Non-lethal consultant firms – disse driver ikke direkte krigføring, fredsbevaring er hovedoppgaven. Den andre typen er military consultant firms – disse trener militære tropper som skal i krig, men kriger ikke selv. Den siste typen er private military companies (som Black Water) – disse leies av aktører i konflikter for å utføre krigshandlinger. Slike sikkerhetsselskaper er populære sammarbeidspartnere for krigende stater, både gjennom å unngå den offisielle statistikken over stridende eller falne, og ved å stille klare til kamp uten noen forpliktelser fra statens side i form av trening eller opplæring. Selskapene er problematiske i forhold til internasjonal humanitærrett, på grunn av deres private karakter og den påfølgende mangelen på status i internasjonal lovgivning.

Private stridende blir ofte tatt for å være leiesoldater, men i følge internasjonal humanitærrett faller de utenfor denne definisjonen – de kvalifiserer ikke som leiesoldater i henhold til artikkel 47 i tilleggsprotokoll I til Genèvekonvensjonene. De befinner seg i en gråsone mellom kovensjonell stridende og leiesoldat (sivil), og har derfor ikke krav på immunitet. En konvensjonell stridende er i kamphandlinger for ett bestemt land, har «løyve» til å bruke voldsmakt og er under politisk kontroll. En ansatt i private sikkerhetsselskaper har ikke den samme legitime grunnen til å være aktiv i krigshandlinger. I strengeste betydning har de kun lov til å delta i krigshandlingen ved selvforsvar, og skal ellers bare tilby sikkerhetstjenester. Derfor kan de bli straffeforfulgt for forbrytelser begått i konflikter, og har ikke rett på krigsfangestatus. Utenom selvforsvar, har de i prinsippet to retningslinjer å følge i konflikt – de kan forsvare troppen sin, og lokalbefolkningen. Likevel gjelder IHR for de, som for alle andre parter i en væpnet konflikt, med hensyn til rett på beskyttelse og krav om overholdelse av Genèvekonvensjonene.
Internasjonal humanitærrett forbyr ikke private sikkerhetsselskaper, og det store problemet er da heller ikke deres tilstedeværelse, men kontrollen av dem. Per i dag er det nasjonal lovgivning som bestemmer hvordan og i hvilken grad private sikkerhetsselskaper kontrolleres. Sikkerhetsselskapene er underlagt lovgivningen i den staten de har hovedkontor i, men politisk kontroll kan likevel være vanskelig fordi de opererer i kryssningspunktet mellom internasjonale operasjoner og nasjonal lovgivning.

Ingen vet helt sikkert hvor mange slike sikkerhetselskaper som finnes, eller hvor mange ansatte de har. Uklarhet i ansvarsforhold, og mangelen på gjennsomsiktighet i militære operasjoner bidrar til å trekke legitimiteten til private sikkerhetsselskaper i tvil. Statistikk på hvor mange som blir drept, både stridende og sivile, kan bli holdt tilbake, og de er heller ikke underlagt noen form for demokratisk kontroll, slik statlige styrker vil være. Titusenvis av stridende ligger utenfor kontrollen til den tradisjonelle militære kommandostrukturen, og adlyder kun sin arbeidsgiver. Dette fører til at det oppstår noen etiske og moralske dilemmaer i forbindelse med slike selskaper. Fordi de ikke jobber under direkte politisk kontroll, er de potesielt utsatt for «uetiske» kommersielle interesser. Vi har sett flere eksempler på at slike selskaper utfører ulovlig oppdrag, blant annet våpensmugling til konfliktområder og «fjerning» av lokalbefolkning fra områder der oppdragsgiveren hadde kommersielle interesser.

På grunn av Norges medlemsskap i NATO, og tilstedeværelsen i Afghanistan, er private sikkerhetsselskaper absolutt et aktuelt tema også her til lands. Det finnes ingen internasjonal konvensjon eller traktat som omhandler kontrollen av private sikkerhetsselskaper, men Montreux dokumentet gir retningslinjer for hvordan stater kan kontrollere private sikkerhetsselskaper, og operasjonaliserer eksisterende lover omkring autorisasjon og kontroll. Det fokuseres fremdeles på nasjonal lovgivning som det viktigste verktøyet for å kontrollere private sikkerhetsselskaper. Formålet med dokumentet er derfor å skape en felles minimumstandard selskapene må forholde seg til, med hensyn til rapportering, trening og opplæring i internasjonal humanitærrett. Tilfeller slik som Skah-saken og Kongo-saken har økt søkelyset på private sikkerhetsselskaper her hjemme, men foreløpig har Norge ikke ratifisert avtalen.

Et av Røde Kors sine mål er å sette private sikkerhetsselskaper på dagsorden, og ønsker at Norge skal ratifisere Montreux dokumentet. Et skritt på veien er endringen i loven om vaktvirksomhet, som skal opp til høring i Stortinget 3. desember. I forkant av dette vil Røde Kors arrangere en debatt på Litteraturhuset torsdag 4. november kl. 18.00 der Norges posisjon vil bli diskutert. Vel møtt!

blog comments powered by Disqus

Siste blogginnlegg

Vil du blogge?

Ønsker du å blogge? Registrer deg her for tilgang.

Hvis du allerede har en konto kan du logge deg inn her.

Jeg har glemt passordet mitt